deklusterering

Deklusterering, eller deklustering, er en metode innen seismologi som går ut på å dele et jordskjelvskatalog i to deler: bakgrunnsskjelv som antas å oppstå uavhengig av andre hendelser, og kluster som består av ettervirkninger (etterskjelv) og foreshocks. Formålet er å få en representasjon av bakgrunnsseismisitet som er mindre påvirket av temporær og romlig ettervirkning, slik at analyse av langsiktige mønstre, risikovurdering og tester av empiriske lover blir mer pålitelige.

Metoder for deklusterering varierer i kompleksitet. Vindusbaserte metoder anvender forhåndsdefinerte tids- og romvinduer rundt et hovedskjelv for å merke ettervirkninger, ofte med et empirisk regelsett som Gardner og Knopoff foreslo. Probabilistiske og sannsynlighetsbaserte tilnærminger, som Reasenberg-metoden, gir hvert hendelse en sannsynlighet for å være et bakgrunnshendelse i stedet for en ettervirkning og/eller foreshock, og kan innebære iterativ estimering av klassifisering. Stokastiske deklustereringsmodeller som ETAS (Epidemic-Type Aftershock Sequence) behandler alle hendelser som potensielt utløst av tidligere hendelser og estimerer både bakgrunnsraten og parametere for utløsning, slik at man kan skille utbakgrunn fra kluster. Det finnes også andre metoder basert på nærmeste naboer eller Bayesian-sannsynlighetsvurderinger.

Anvendelser inkluderer estimering av bakgrunnsseismisitet for hazard-analyse, undersøkelse av langsiktige trender i seismisk aktivitet, og korrigering av b-verdi og andre statistiske mål som kan påvirkes av ettervirkninger. Begrensninger innebærer avhengighet av modellforutsetninger, valg av parametere, ufullstendige kataloger og at klassifisering ofte er usikker; derfor bør deklusterering brukes som et verktøy for utforskende analyse heller enn en definitiv separasjon.