centrifugationsteknikker

Centrifugationsteknikker refererer til laboratoriemetoder som bruker sentrifugering for å separere eller rense komponenter i blandinger ved hjelp av centrifugal kraft. Separasjonen bygger på forskjeller i masse, tetthet, størrelse og form, og kan tilpasses ulike prøver og mål.

Hovedtyper av teknikker inkluderer differensialsentrifugering, hvor prøven avspilles i flere trinn med gradvis høyere hastighet for å pelletere større komponenter først og etterlate mindre i supernatanten; densitetsgradient-sentrifugering, som bruker en tetthetgradient (for eksempel sukkrose) for å separere partikler etter buoyant tetthet; ratezon-sentrifugering, som skiller ved å la partikler differensiere seg langs en optikkgradient basert på sedimentasjonshastighet; og isopykknisk sentrifugering, hvor partikler finner sin likevektstetthet i gradienten og blir liggende der.

Utstyr og parametere omfatter ulike rotortyper, som fastvinkelrotorer og svingbare kurvrotorer, samt innstillinger for hastighet uttrykt i rpm og relativ sentrifugkraft (RCF). Temperaturkontroll, tidslengde og riktig prøvetøykinnlegg er viktige hensyn. Nøyaktig balanse og kompatibilitet mellom rør og rotor er nødvendig for sikkerhet og resultater.

Vanlige anvendelser omfatter isolering av organeller og virale partikler, separasjon av DNA og RNA, proteinrensning, lipoproteiner og andre biologiske makromolekyler, samt komponentsortering i kliniske laboratorier og bioteknologisk forskning.

Kvalitetssikring og sikkerhet er sentralt: riktig kalibrering og vedlikehold av utstyr, kontroll av temperatur, håndtering av potensielt farlige prøver og forebygging av krysskontaminering.