bøyningssystemet

Bøyningssystemet, eller bøyning, er den delen av grammatikk som lar ord få ulike former for å uttrykke grammatiske forhold. Gjennom bøyning markerer man kjønn, tall, kasus, tid, aspekt, modus og andre forhold mellom ord i en setning. Bøyning gjør det mulig å uttrykke hvem som gjør hva, når det skjer, og hvordan ordene relaterer til hverandre.

Flere ordklasser har bøyning. Substantiv og pronomen bøyes i kjønn og tall og, i noen språk, i kasus. Adjektiv bøyes ofte i kjønn og tall og, i noen språk, i bestemthet. Verb bøyes i tid og aspekt, og i enkelte språk også i person og tall. I mer analytiske språk er bøyningen begrenset og grammatiske forhold uttrykkes ofte med hjelpeord eller andre måter å markere betydning på.

Typologisk kan bøyningssystemer beskrives som fusjonale, agglutinerende eller isolerende; enkelte språk kombinerer flere av disse trekkene. Fusjonalitet innebærer at en ending viser flere grammatiske kategorier samtidig. Agglutinering bruker tydelige, adskilte affikser. Isolasjon kjennetegnes ved lite eller ingen bøyning, der grammatiske forhold uttrykkes med ordrekkefølge og partikler.

Et norsk eksempel viser prinsippene: Substantiv har kjønn og tall og bestemthet som markeres gjennom endelser eller artikler. Adjektiv bøyes i samsvar med kjønn og tall og i bestemt form. Verb har tidsformer og moduser, og i sammensatte tider brukes hjelpeverb.

Betydning: Bøyningssystemet gir struktur til språket, gjør det mulig å skille mellom ulike betydninger uten store ordrekkeforskyvninger, og reflekterer historiske utvikling og framveksten av grammatikk i ulike språk.