bøyningsskjemaer

Bøyningsskjemaer er tabeller eller matriser som viser hvordan ord i et språk endres for å uttrykke ulike grammatiske kategorier som tall, kjønn, kasus, tid, stemme eller modus. Terminologien stammer fra norsk lingvistikk, men konseptet er universalt og deles på de samme grunnleggende behovene i de fleste språk. En bøyningsskjema gir en systematisk oversikt over hvilke former et substantiv, adjektiv, verb eller pronomen kan ta i hver grammatiske sammenheng, og gjør dermed språkbrukere og studenter i stand til å gjenkjenne og korrekt bruke rett form.

I de fleste indoeuropeiske språk er bøyningsskjemaene vertikale, med radene i vanligvis betegnet én grammatisk kategori (for eksempel kasus for substantiv) og kolonnene for de andre, for eksempel tall og kjønn. For verb er skjemaene ofte horisontale, der radene viser tid og modus, mens kolonnene viser personer og tall. Norsk språk har relativt enkle bøyningsskjemaer: substantiv har to tall og ingen kasusformer, mens verb har tre former per tid og to gradformer for adjektiver. Mange semiticisk og agglutinerende språk likevel opplever komplekse mønstre, der bøyningsskjemaet kan bestå av mange kombinasjoner av vokal- eller konsonantendringer og afikser.

Bruken av bøyningsskjemaer er flerfoldig. De er verktøy i grammatikkundervisning, der elever beskriver hvordan ordene fliker sammen for å uttrykke mening. I lingvistisk forskning gir de grunnlaget for typologiske studier om hvordan ulike språk strukturerer ei enhet med forhold til tid, tall og andre egenskaper. Videre hjelper de oversetterne til å forstå kontekstuelle nyanser og å finne de mest presise målspørsmål i oversettelsesprosessen. I digitale tekstbehandlingssystemer og maskinlæring er digitale bøyningsskjemaer essensielle for automatisk fremstilling og analyse av språkdata.