berøringsenhet

En berøringsenhet er en enhet som oppdager menneskelig berøring på en overflate og konverterer denne til elektroniske signaler som kan behandles av en spesifikk enhet. Slike enheter fungerer som grensesnitt mellom bruker og maskin og finnes i alt fra smarttelefoner og bærbare datamaskiner til kiosker og industrielle kontrollpaneler.

De vanligste typene berøringsenheter er resistive og kapasitive skjermer. Resistive berøringsskjermer består av to fleksible ledende lag som berører hverandre når de utsettes for trykk, og de kan styres med fingeren eller en stylus, men tilbyr ofte lavere klarhet og presisjon. Kapasitive berøringsskjermer bruker kroppens ledende kapasitet til å registrere berøring og støtter ofte multi-touch og høy presisjon; de krever berøring fra en menneskelig finger eller en spesialisert penn. I tillegg finnes infrarøde eller optiske systemer som bruker et gitter av stråler eller kameraer for å oppdage berøring, og disse skjermene kan være mer motstandsdyktige mot skitt, men kan være mer utsatt for urenheter eller uregelmessigheter i miljøet.

Når en berøringsenhet aktiveres, konverterer den berøringen til signaler som prosesseres av en mikroprosessor og tilrettelegges for avlesning av operativsystemet. Grensesnittet støtter ofte gesture-baserte innganger som trykk, sveip eller klype, og systemet kan generere hendelser som applikasjoner bruker for å utføre kommandoer.

Bruksområder inkluderer mobiltelefoner og nettbrett, bærbare PC-er, kartsystemer, kiosker, medisinsk utstyr og industrielle kontrollpaneler. Fordeler er intuitiv bruk og rask oppstart, mens ulemper kan være kostnad, slitesterlighet i utfordrende miljøer og varierende brukerkultur for fingerforma som passer for ulike typer berøringsenheter. Berøringsenheter har utviklet seg betydelig siden 1980-årene og har blitt sentrale i moderne menneske-maskin-interaksjon.