bøyningsmønstre

Bøyningsmønstre, også kalt infleksjonsmønstre, er de systematiske endringene ord får for å uttrykke grammatisk informasjon som tall, kjønn, kasus, tid, aspekt og modus. Mønstrene lar ord tilhøre bestemte bøyningsparadigmer eller klasser som deler samme sett av endringer. Slik blir formuleringene av setninger mer presise og grammatisk koherente i mange språk.

Språk bruker ofte ulike bøyningsmønstre for forskjellige ordklasser, blant annet substantiv, verb og adjektiv. Noen språk har få bøyningsklasser og regelmessige endringer, mens andre har mange klasser og omfattende uregelmessigheter. Læreverk og ordbøker presenterer ofte paradigmer som viser helt eller delvis hvilke former som hører sammen.

Substantivbøyning beskriver hvordan ord endrer form for å uttrykke tall, kjønn og bestemthet, og i enkelte språk også kasus. Eksempel på mønstre kan være pluralformer, bestemthet i entalls og flertall, og samsvar mellom kjønn og adjektivitet. Mange språk har sterke og svake bøyningsklasser eller andre declensions-systemer.

Verbene varierer for tid, aspekt, modus og person. Dette kan innebære endelser, supplerende former eller hjelpeverb. Noen språk har få verbbøyningsklasser, mens andre har mange og også uregelmessige bøyningsmønstre.

Adjektivbøyning varierer ofte med substantivets kjønn, tall og bestemthet. I noen språk har adjektivene sterk eller svak bøyning, avhengig av om substantivet står i en bestemt eller ubestemt kontekst.

Studiet av bøyningsmønstre er sentralt i språkforskning, språkundervisning og naturlig språkbehandling. Grammatikker, ordbøker og datamodeller organiserer disse mønstrene i paradigmer som gjør det mulig å analysere og generere språklige former.