avskrivningsmetodene

Avskrivningsmetodene refererer til de regnskapsmessige metodene som brukes for å fordele anskaffelseskostnaden av en eiendel over forventet levetid. Hovedhensikten er å speile eiendelens økonomiske verdi og bruk over tid, slik at resultatet og balansen gir et korrekt bilde av virksomhetens finansielle stilling. Valget av metode påvirker både årsresultat, skatteplikt og rapportering til relevante standarder som IFRS eller nasjonal GAAP. Metodene bør reflektere hvordan eiendelen blir brukt og slites ned.

Lineær avskrivning er den mest brukte metoden. Her fordeles (anskaffelseskost minus eventuell restverdi) jevnt over eiendelens forventede levetid, slik at årlige avskrivninger er like store. Metoden gir et stabilt resultat over tid og er enkel å beregne.

Reduserende saldoavskrivning, eller saldoavskrivning, beregner avskrivninger som en prosentandel av bokført verdi hvert år. Dette gir høyere avskrivninger i de tidlige årene og lavere i senere år, noe som ofte speiler raskt tap av verdi i starten av eiendelens liv.

Enhetsbasert avskrivning (units of production) knytter avskrivningen til faktisk bruk eller produksjon. Avskrivningen øker eller minsker med aktivitetsnivået, og passer dermed for maskiner hvis slitasje er mer avhengig av bruk enn tid.

Siffermetoden (sum-of-the-years-digits) fordeler kostnaden raskere i de tidlige årene og avtagende senere år ved å bruke en vektet andel av (levetiden). Den gir høyere tidlig belastning enn lineær, men lavere enn de første årene ved normal slitasje.

Komponentavskrivning innebærer at større eiendeler deles i separate komponenter med ulike levetider og avskrives separat. Dette brukes særlig under IFRS IAS 16 og gir mer presis fordeling av kostnader over den faktiske slitasjen. Skatt og regulatoriske regler kan avvike fra regnskapsmessig avskrivning, og virksomheter må dokumentere valgte metoder og eventuelle endringer.