autorisasjonskontroller

Autorisasjonskontroller refererer til prosesser og mekanismer som avgjør om en bruker, enhet eller tjeneste har rett til å utføre en bestemt handling eller få tilgang til en ressurs. Kontrollen skjer vanligvis etter autentisering og baseres på policyer som beskriver hvem som trenger hva, og under hvilke omstendigheter. Autorisasjon er dermed nødvendig for å sikre riktig tilgang og for å ivareta prinsippet om minste privilegium.

De vanligste modellene for autorisasjon inkluderer rollebasert tilgangskontroll (RBAC), attributtbasert tilgangskontroll (ABAC) og diskresjonær tilgangskontroll (DAC). RBAC tildeler tilgang basert på brukerroller; ABAC vurderer tilgang ut fra flere attributter som bruker, ressurs og kontekst; DAC lar ressurs-eier bestemme tilgang. Modellene kan kombineres og tilpasses ulike organisatoriske behov.

I moderne systemer deles autorisasjonskontroller ofte i en beslutningskomponent og en håndhevingskomponent. Policybeslutningspunktet (PDP) vurderer hver tilgangsforspørsel mot policyer og relevante attributter, mens policyhåndhevingspunktet (PEP) håndhever beslutningen i applikasjonen, tjenesten eller databasen. Policyer kan lagres i policydatabaser eller beskrives i policy språk som gjør det mulig å evaluere forhold som tidsbegrensninger, kontekst og spesifikke handlinger.

Praktiske forhold inkluderer implementering av minste privilegium, regelmessig revisjon av tilgangsrettigheter, sporing og logging av tilgangsforsøk, og rask oppsigelse eller midlertidig deaktivisering ved endringer i roller eller kontrakter. Sikkerhetsmessig robusthet krever også testing av autorisasjonslogikk og overvåking for avvik.