Utslippsmetoder

Utslippsmetoder refererer til de metodene som brukes for å estimere utslipp av klimagasser og andre luftforurensninger fra ulike kilder. De kan deles inn i direkte målinger og indirekte estimater. Direkte målinger innebærer innsamling av data fra selve utslippskilden, for eksempel stackmålinger i industrien eller kontinuerlig overvåking av utslipp (CEMS) i kraftverk og prosessanlegg. Slike metoder gir ofte tidsaktuelle tall og detaljer om emisjonssammensetning.

Indirekte metoder beregner utslipp basert på aktivitetsdata og utslippsfaktorer, eller ved bruk av modeller. Aktivitet kan være drivstoffforbruk, antall produserte enheter eller kjørt distanse, mens faktorer angir utslipp per enhet. Livssyklusvurderinger (LCA) og energimodellering bruker også slike tilnærminger. En annen inndeling er bottom-up og top-down metoder: bottom-up estimerer utslipp ved å summere kjente kilder i en virksomhet eller sektor, mens top-down anvender atmosfæriske målinger eller satellittdata og inversjonsmodeller for å estimere utslipp i et område.

Bruk og relevans: Utslippsmetoder brukes i nasjonale statistikker, rapportering til internasjonale ordninger (for eksempel GHG Protocol, IPCC Guidelines og ETS-regimer), samt i forskning og bedriftsrapportering. Prosessen innebærer data­innsamling, beregning, usikkerhetsvurdering og dokumentasjon av metodvalg. Utfordringer inkluderer usikkerhet i indirekte metoder, kostnader og behov for standardisering mellom organisasjoner og land.