Utløsningspotensialer

Utløsningspotensialer er membranpotensialet som må oppnås for at en aksjonspotensial skal utløses i en nervecelle eller annen excitable celle. Dette terskelpotensialet representerer ofte det punktet hvor depolariseringen blir sterk nok til at spenningsstyrte natriumkanaler åpner, noe som gir en rask og selvforsterkende dyp depolarisering. For mange nevroner ligger terskelnivået rundt omtrent −55 millivolt i forhold til innsiden av membranen, men verdien varierer mellom celletyper og fysiologiske tilstander.

Utløsningspotensialer oppnås gjennom integrering av graded potentials som EPSP-er (eksitatoriske post-synaptiske potensialer) og IPSP-er ( inhibitoriske post-synaptiske potensialer). Når summen av disse inputtene depolariserer membranen til terskelen, åpnes de spenningsstyrte natriumkanalene, danner en aksjonspotensial og fører til en rask, kortvarig flukt i membranpotensialet. Etter en aksjonspotensial følger en refraktærperiode hvor nevronet er mindre eller ikke responsivt for nye stimuli.

Verdier og terskler er ikke konstante; de kan endres av modulering av ionekonsentrasjoner, temperatur, tidligere aktivitet og nevrotransmittere som påvirker kanalenes funksjon. Utløsningspotensialer er derfor sentrale for nevral koding og for hvordan nervesystemet tolker styrken og frekvensen av signaler.

Betydning: Teorien om utløsningspotensialer ligger til grunn for forståelsen av aksjonspotensialets all-or-none-natur, neuronal signaling, muskelkontraksjon og sensorisk behandling. I klinikk og forskning brukes begrepet blant annet i studier av nevroetologi, elektrofysiologi og lidelser preget av endret neuronal excitabilitet.