Toleranseområder

Toleranseområder betegner det tillatte avviket fra en nominal verdi i produksjon og måling. De defineres av en nedre og en øvre grense for den aktuelle størrelsen, slik at den faktiske dimensjonen kan ligge innenfor disse grensene uten å påvirke funksjon eller samhandling i et system. Begrepet brukes i mekaniske deler, elektronikk og andre områder der presisjon er viktig.

Det finnes ulike typer toleranseområder. Dimensjonale toleranser bestemmer hvor mye en størrelse kan avvikes i lengde, diameter eller lignende. Geometriske toleranser angir akseptable avvik i form, orientering og plassering av funksjonelle egenskaper. Toleranseområder kan være bilateral (for eksempel ± en viss verdi) eller unilateral (bare på én side).

Hvordan toleranseområder fastsettes varierer, men skjer ofte i designfasen basert på krav fra kunde, funksjonelle krav og produksjonskapabilitet. Standarder som ISO 286 for dimensjonale toleranser og ISO/ASME Y14.5 for geometrisk toleranseangivelse gir rammer for hvordan toleranser uttrykkes. Et eksempel: en nominal verdi på 50,0 mm med toleransen ±0,1 mm gir området [49,9; 50,1].

Toleranseområdet representerer området der den faktiske delen må ligge for å være akseptabel. Toleranseanalyse vurderer effekten av flere deler’ toleranser i en samling (toleransestabling), ofte ved hjelp av worst-case eller statistiske metoder. Måle- og kvalitetsprosesser bekrefter at deler ligger innenfor sine toleranseområder, og avvik kan føre til avvisning eller justering.