Tidskontraksjon

Tidskontraksjon er et begrep som brukes i fortellerteori og medieanalyse for å beskrive en bevisst forkorting av tid i en narrativ framstilling. Gjennom å redusere lange tidsrom til kortere framstillingstider, eller ved å hoppe mellom hendelser, kan man påvirke fortellingens tempo, fokusere på viktige vendepunkter og øke den dramaturgiske effekten.

I film, TV og dataspill er tidskontraksjon vanlig. Dette kan skje gjennom montage, klippebruk, eller raskt tempo i scenene som dekker mange år på få minutter. I litteraturen kan tidskontraksjon oppnås ved effektive sammendrag, raske sceneskift eller å la leseren få informasjon gjennom nøye utvalgte detaljer heller enn en fullstendig kronologi. Målet er ofte å skape konsentrasjon av handlingen og å frambringe en bestemt følelsesmessig eller psykologisk effekt hos mottakeren.

Metoder som bidrar til tidskontraksjon inkluderer eksistensielle eller narrative hopp, ellipsen og selektiv fortelling der irrelevant materiale utelates eller virkelig kort fortelles. Valg av hva som blir med og hva som blir utelatt er avgjørende for opplevelsen og for troverdigheten i fortællingen.

Fordeler med tidskontraksjon er forbedret driv i historien, tydeligere fokus og evnen til å framkalle effektfulle avslutninger. Ulemper kan være forvirring hos publikum, tap av romlighet i scenene eller opplevd kunstig eller usammenhengende tidsforløp hvis teknikken misbrukes.

Eksempler varierer mellom medier, men kjernen er alltid en bevisst prioritering av hvilke tidsrom som tydeligst skal formidles og hvilke som kan slås sammen eller utelates.