Tetningsmekanismer

Tetningsmekanismer er komponenter og prinsipper som forhindrer lekkasje av væsker eller gasser mellom to eller flere deler i en installasjon. De er avgjørende for å opprettholde trykk, beskytte personale og miljø, og sikre at systemer fungerer som tilsiktet.

Tetningsmekanismer deles ofte i statiske og dynamiske. Statisk tetning brukes når delene ikke beveger seg i forhold til hverandre, mens dynamiske tetninger tåler relative bevegelser mellom flater eller mellom skaft og stativ.

Hovedtyper inkluderer pakninger (gummipakninger og elastomerer, ofte kombinert med PTFE), O-ringer, lipsetninger og metallpakninger, samt mekaniske tetninger. Valg av type avhenger av applikasjon, om det er statisk eller dynamisk tetning, og krav til trykk og temperatur.

Prinsippet er å oppnå og opprettholde en tett kontaktflate mellom motstående flater ved hjelp av riktig kompresjon og materialvalg. Mekaniske tetninger involverer vanligvis en fast komponent og en bevegelig komponent som presses mot hverandre, og danner en tett kontaktflate. Tetningsmaterialer må være elastiske nok til å tilpasse seg overflatenes ujevneheter samtidig som de har tilstrekkelig slitestyrke og kjemisk motstand.

Design og materialvalg tar hensyn til arbeidstrykk, temperatur, kjemisk kompatibilitet, fleksibilitet, bevegelse og posisjoneringsavvik. Materialer inkluderer elastomerer som NBR, FKM (Viton), silikon og PTFE, samt metall og keramikk.

Vanlige feil inkluderer over- eller underkomprimering, termisk og kjemisk degradering, slitasje, gnisning og konsekvent lekkasje under endringer i trykk eller temperatur. For å vurdere tetningen brukes lekkasjetester og heliumlekkasjetester i henhold til relevante standarder.

Anvendelser omfatter bilmotorer, hydraulikk- og pneumatikksystemer, kjemisk industri, olje og gass, samt vann- og avløpsinfrastruktur.