Terrengtilpasning

Terrengtilpasning er planlegging og gjennomføring av tiltak som tilpasser mennesker og deres aktiviteter til terrengets egenskaper. Hensikten er å redusere skred- og flomrisiko, minimere miljøpåvirkning og sikre langsiktig bærekraft i infrastruktur, jord- og skogsbruk, samt friluftsliv. Begrepet favner om både planlegging og tekniske løsninger som tar hensyn til topografi, geotekniske forhold, jord- og vannforhold samt klima.

Områder som inngår i terrengtilpasning inkluderer geoteknikk, landskapsarkitektur, hydrologi og økologisk bærekraft. Hovedmålet er stabilitet i skråninger, kontroll av avrenning og erosjon, samt realistisk integrasjon av bygg og annen arealbruk med terrenget og naturmiljøet.

Typiske tiltak er terrasser, støttemurer og skråningsstabilisering, drenssystemer og avløpsløsninger, samt vegetasjonsbaserte løsninger som revegetasjon og jordstabiliserende vegetasjon. I vei- og jernbaneprosjekter tilpasses traseer og krysninger til terrengkurven for å redusere skred- og setningsrisiko. Innen landbruket anvendes terrasser, grøfter og jorddekke for å hindre erosjon og vannforurensning.

Anvendelser finnes i fjell- og kupert terreng, kystområder og områder utsatt for flom eller erosjon, samt i by- og boligområder der terrenghensyn må avveies mot bebyggelse og infrastruktur. Terrengtilpasning er også et verktøy i klimatilpasning for å dempe framtidig risiko og bevare økosystemtjenester.

Vurderinger ved terrengtilpasning omfatter miljøpåvirkning, bevaringsverdier, kostnader og vedlikehold, samt risiko for uønskede konsekvenser hvis tiltakene ikke er riktig utformet. En helhetlig tilnærming forutsetter tverrfaglig samarbeid mellom planleggere, geoteknikere, landskapsarkitekter, ingeniører og lokalsamfunn.