Termoresepsjon

Termoresepsjon er sansefunksjonen som gjør det mulig å oppfatte temperaturendringer i omgivelsene og i kroppen. Hos mennesker og mange dyr innebærer den både opplevelsen av kulde og varme og bidrag til kroppens termoreguleringsprosesser. Perifere termoreseptorer i hud og slimhinner gir rådata som hjernen tolker som varme eller kulde, mens hypothalamus overvåker kjerne temperaturen og styrer responsene.

Perifere reseptorer og molekylære mekanismer: To hovedtyper termoreseptorer finnes i huden: kuldereseptorer som aktiveres av kalde temperaturer, og varme reseptorer som reagerer på varme. Signalene styres av ionekanaler i sensoriske nerver, særlig TRP-kanaler som TRPM8 (kulde) og TRPV1, TRPV3/TRPV4 (varme). Ved ekstreme temperaturer aktiveres også nociceptorer. Afferente fibre leder signalene via dorsalrot til ryggmargen og videre gjennom spinothalamiske baner til thalamus og somatosensorisk cortex.

Sentral behandling og persepsjon: Den cerebrale opplevelsen av temperatur oppstår i somatosensorisk cortex, mens den affektive opplevelsen involverer områder som insula og anterior cingulate. Opplevelsen påvirkes av kontekst, tidligere erfaringer og kroppens behov, slik at samme temperatur kan oppleves forskjellig i ulike situasjoner.

Termoreguleringsaspektet: Hypothalamus overvåker kroppens indre temperatur og utløser effektorresponser som vasokonstriksjon, skjelving og svetting, i tillegg til atferdsendringer som å søke varme eller skygge. Informasjon fra termoreseptorer blir kontinuerlig integrert i dette kontrollsystemet.

Klinisk relevans og utvikling: Redusert termoresepsjon kan oppstå ved perifer nevropati, diabetisk nevropati eller ved aldring og kan redusere evnen til å unngå skader forårsaket av overoppheting eller kulde. Kliniske tester av termisk diskriminering og småfiberfunksjon brukes ved diagnostikk av nevropathier og i nevrologisk vurdering.

Se også: termoregulasjon; sansesystem; TRP-kanaler.