Sykdomspredning

Sykdomspredning beskriver prosessen der en smittsom sykdom sprer seg fra smittede til ellers mottakelige individer i en befolkning. Spredningen avhenger av kontaktmønstre og smitteegenskaper til patogenet, og kan skje gjennom ulike overføringsveier som direkte kontakt, dråpesmitte ved hosting eller hosting, luftbåren spredning av små partikler, fekal-oral rute, vektorbasert spredning eller kontaminerte overflater og gjenstander.

Nøkkelelementene i sykdomspredning er agenten (patogenet), verten (mennesker eller dyr) og miljøet. Et viktig mål i epidemiologi er reproduksjonstallet, R0, som beskriver hvor mange sekundære tilfeller én smittet vil forårsake i en helt mottakelig populasjon; Rt beskriver hvor mange som i gjennomsnitt blir smittet i en bestemt situasjon. Spredningen påvirkes av hvor ofte mennesker kommer i kontakt, hvor smittsomt et patogen er, og hvor lenge det er smittsomt.

Overføringsveier inkluderer direkte kontakt som hud-til-hud, dråpesmitte ved tale eller nysing, luftbåren spredning av mindre partikler i innelukkede rom, fekal-oral rute ved dårlig hygiene, vektorbasert spredning av insekter, og via forurensede matvarer, vann eller overflater. Superspredere og variasjoner i kontaktmønstre kan vesentlig endre smittespillet og hastigheten på spredningen.

Sykdomspredning kan være sporadisk, endemisk i et område, eller føre til epidemier og i noen tilfeller pandemier. Overvåking og smittesporing, vaksinering, god hygiene, bedre ventilasjon, isolasjon og karantene, samt risikokommunikasjon er sentrale verktøy for å kontrollere spredningen. Modellering og risikovurdering støtter beslutningstaking i folkehelsearbeidet.