Standarddekningen

Standarddekningen er et begrep som ofte brukes i norske kontrakter og forsikringsrelaterte produkter for å beskrive det grunnleggende dekningsomfanget som følger med et tilbud som standard, uten tillegg eller spesielle avtaler. Den definerer hva som automatisk er inkludert i dekningen, samt visse rammer som gjelder, slik som grenser, egenandeler og tidsrom for dekning.

Innholdet i standarddekningen varierer mellom sektorer og produkter. I forsikring kan den omfatte kjernebeskyttelse som er nødvendig for å oppfylle lovlige krav eller bransjestandarder, for eksempel ansvarssdekning i bilforsikring eller bygnings- og innboforsikring opp til bestemte grenseverdier. Ytterligere dekning kan legges til gjennom tilleggsdekning eller rider dersom kunden ønsker bredere beskyttelse eller bedre vilkår.

Det er vanlig at standarddekningen ikke dekker alle risikoer eller spesielle forhold. Ekskluderinger og begrensninger er ofte oppgitt i kontrakten, og det kan være fradrag, maksimumsbeløp og ventede perioder som påvirker hva som faktisk utbetales ved et krav. Forbrukere oppmuntres derfor til å lese standarddekningen nøye og sammenligne med tilbud som inneholder tillegg, for å forstå forskjellene i beskyttelse og kostnader.

Regulering og praksis varierer, men begrepet understreker behovet for en forutsigbar, basisk dekning som ligger til grunn for senere tilleggsvalgmuligheter i avtaler og produkter.