Sprogmarkører

Sprogmarkører er språklige elementer som ikke formidler selve innholdet i ytringen, men påvirker hvordan innholdet blir oppfattet. De brukes til å strukturere tale, markere sammenheng og relasjoner mellom taler og lytter, samt å styre samtaleomgangen. Begrepet dekker diskursmarkører, fyllord og holdningsmarkører, samt andre funksjonelle ord og uttrykk som gir pragmatisk mening uten å bære ny informasjon.

Typer og eksempler: Diskursmarkører som brukes for å koble deler av talen eller angi retning i en samtale, for eksempel 'altså', 'så' og 'jo' i norsk. Holdningsmarkører uttrykker vurdering eller grad av sikkerhet, for eksempel 'kanskje', 'faktisk'. Fyllord som 'eh', 'øh' fyller pauser og gir taleren tid til å tenke. Det finnes også modal- og vurderingsmarkører som demper eller forsterker innhold, for eksempel 'såvidt' eller 'egentlig'. Disse markørene varierer mellom språk og dialekter.

Forskningen på sprogmarkører er særlig viktig i sosiolingvistikken og pragmatikken, der man undersøker hvordan slike markører påvirker oppfatningen av høflighet, kontekst og sosial identitet. De studeres i tale- og skriftkorpora, i intervjuer og i undervisningssituasjoner. I språkpedagogikk og naturlig språkbehandling brukes kunnskap om sprogmarkører til å forbedre kommunikasjon, læring og utvikle bedre dialogsystemer.

Se også diskursmarkør, fyllord og holdningsmarkør. Kilder og videre lesning inkluderer lingvistiske avhandlinger og korpusstudier av pragmatisk språkbruk.