Skatteavtaler

Skatteavtaler er avtaler mellom suverene stater som regulerer hvordan inntekt, fortjeneste og kapital beskattes av de involverte landene. Hovedformålet er å unngå dobbelbeskatning og å etablere regler som fordeler beskatningsretten mellom landene, samtidig som de bidrar til å forhindre skatteunndragelse og skattehull.

Avtalene gir rammer for hvordan skatter blir håndtert over landegrensene og beskriver hvilke typer inntekt som skattlegges i hvilket land. Vanlige bestemmelser omfatter bosetting eller residens, fast driftssted for virksomhet, inntekt fra næring, ansattes inntekt, utbytte, renter, royalty og kapitalgevinster. De tilbyr metoder for å fjerne eller redusere dobbelbeskatning, typisk gjennom kreditmetoden (fradrag for skatt betalt i kildelandet) eller fritaks-/fritaksmethoden, og setter ofte maksimumsavhold fra kildelandet i form av utsalgs- eller kildeskatter.

Administrativt inneholder skatteavtaler ofte bestemmelser om utveksling av skatteinformasjon, gjensidig bistand i inndrivning av skatter og en mekanisme for å løse tvister, kalt gjensidig avtaleprosedyre (MAP). Mange avtaler inneholder ikke-diskriminering og anti-omgåelsesregler for å motvirke kunstige skatteordninger.

Skatteavtaler bygger ofte på modeller som OECD Model Tax Convention eller UN Model. Flere land bruker også multilaterale instrumenter for å oppdatere og koordinere eksisterende avtaler. De utgjør et viktig verktøy for internasjonal handel, investering og rettferdig beskatning.