Signalprioritering

Signalprioritering er prosessen med å tildele prioritet til signaler og trafikk i et system for å sikre at tidskritiske data behandles med lav ventetid og høy pålitelighet. Den brukes i telekommunikasjon, IP-nettverk, trådløse nettverk og sanntidsstyringssystemer i industri og transport, der tale, video og kontrollsignaler ofte har høyere krav enn annen trafikk.

I praksis oppnås dette gjennom kjø og planlegging, der ulike trafikkstrømmer får tildelt forskjellige serviceklasser. Vanlige metoder inkluderer prioriteringskøer, pre-emption (avbrudd av lavere prioritet når høyere trafikktype kommer), og vekting som Weighted Fair Queuing. Trafikkforming (shaping) og trafikkpolicing bidrar til å holde trafikken innenfor avtalt kapasitet. Protokoller og rammeverk som IntServ/RSVP og Differentiated Services (DiffServ) gir mekanismer for end-to-end QoS, mens MPLS kan bruke QoS-klasser i dataplanet for å styre videresendingen av pakker.

Arkitektur og standarder fokuserer på å oppnå end-to-end kvalitetsservering mellom avsendere og mottakere. DiffServ markerer pakker i IP-headeren (DSCP), IntServ reserverer ressurser via RSVP, og MPLS binder prioritet til etiketter i lokalnettet. Det kreves ofte tverrliggende samarbeid mellom nettverkseierne for å sikre konsekvent QoS utover administrative domener.

Fordeler inkluderer bedre garanti for sanntidsapplikasjoner og redusert jitter, mens utfordringer omfatter risiko for sulting av lavprioritert trafikk, økt kompleksitet og kostnader, samt behov for helhetlig end-to-end QoS og kontinuerlig overvåkning. Eksempler finnes i 5G-nettverk, bedriftsnett med videokonferanse og industrielle kontrollsystemer.