Setningplassering

Setningplassering er et begrep i norsk grammatikk som beskriver hvordan setningens ulike deler plasseres i en hel setning. Viktige komponenter er subjekt, verbal, objekt og ulike adverbialer. Norsk har vanligvis en hovedregel der det finite verbet står i setningens andre posisjon i hovedsetninger, mens andre elementer kan frontes for å markere tema eller fokus. I bisetninger er plasseringen ofte annerledes, og verbet kan komme bakerst i den underordnede setningen.

I hovedsetninger er den grunnleggende ordstillingen SVO, men med verbet i andre posisjon. Eksempel: Jeg leser en bok. Hvis et tids- eller stedsuttrykk åpner setningen, kommer det første: I dag leser jeg en bok. På norsk brukes også inversjon i spørsmål: Leser jeg boken i dag? eller Leser du boken i dag?

Underordnede setninger begynt med konjunksjoner som at, fordi eller som, får vi en bisetning der verbet ofte står til slutt. Eksempel: Jeg tror at han kommer i morgen. Jeg visste at han hadde kommet.

Negasjon i hovedsetninger plasseres vanligvis rett etter det finite verbet: Jeg spiser ikke epler. I mer komplekse setninger: Jeg tror ikke at han kommer. Spørsmål og fronting viser hvordan plassering kan endres ved å spørre med ord som Hva, Hvorfor eller ved å innlede med verbale eller tidslige uttrykk: Hvorfor gikk jeg til butikken? Disse mønstrene er sentrale for å forstå norsk setningsstruktur og informasjonsflyt.