Selvlukning

Selvlukning, eller selvlukkende mekanismer, refererer til en egenskap ved en forbindelse eller mekanisme som forhindrer at den løsner eller åpner seg av seg selv under påvirkning av vibrasjon, belastning eller kontinuerlig drift, uten behov for konstant ekstern låsing. Dette er viktig i applikasjoner der regelmessig etterstramming er upraktisk eller potensielt farlig.

Det finnes flere prinsipper for selvlukking. Friksjon mellom kontaktflater kan holde en forbindelse sammen selv når ytre krefter virker mot låsingen. Noen løsninger bruker deformasjon eller materialendringer, som muttere med nyloninnsats (nyloninnsats-låsmuttere) eller andre låsemekanismer som oppfører seg forskjellig ved vibrasjon. Mekaniske låseelementer som låseskiver eller tang-låser, samt trådlim eller låsemidler, kan bidra til å hindre gjenåpning. Det forekommer også spesialiserte muttere med varig motstand mot å løsne, kjent som prevailing torque-n muttere i enkelte industrisystemer.

Eksempler på selvlukkende løsninger inkluderer nyloninnsats låsmuttere, muttere som gir konstant motstand ved festing, låseskiver og andre låsekomponenter som opprettholder friksjon under drift, samt bruk av trådlim i trådføringer. I tillegg anvendes detentsystemer og mekaniske kammer eller fjærer i visse presisjonsmekanismer for å hindre utilsiktet bevegelse.

Fordeler ved selvlukning inkluderer bedre sikkerhet mot løsning under vibrasjoner, redusert behov for hyppig etterstramming og forenklet montering i områder med begrenset tilgang. Begrensninger kan være slitasje og endringer i låsingen over tid, temperatur- eller kjemisk påvirkning, og enkelte løsninger kan gjøre demontering mer krevende eller være enkeltbruk-løsninger som må byttes etter slitasje.

Relaterte emner inkluderer bolting og festeteknikker generelt, vibrasjonsdamping og vedlikehold av mekaniske forbindelser.