Sekundærkunnskap

Sekundærkunnskap er kunnskap som oppstår når man oppsummerer, tolker eller syntetiserer eksisterende primærkilder. Den bygger på primærdata som originale forskningsartikler, observasjoner eller målinger, men presenteres i bearbeidet form der hovedfunn, teorier eller trender trekkes fram og settes i sammenheng. Sekundærkunnskap gir derfor et overblikk framfor å presentere nye, førstegangsdata.

Vanlige kilder til sekundærkunnskap inkluderer systematiske oversikter, narrative oversikter og metaanalyser, samt lærebøker, faglige retningslinjer og encyklopediske verk. Sekundærkunnskap kan også oppstå i teoretiske rammeverk og metodologiske analyser som sammenfatter multiple primærkilder for å belyse et felt.

Bruk og funksjon: I forskning og utdanning fungerer sekundærkunnskap som en rask kilde til oversikt, et grunnlag for videre forskning og en måte å plassere nye resultater i en bredere kunnskapskontekst. Den brukes også i beslutningsprosesser og i praksisfelt der man trenger konsolidert kunnskap.

Fordeler og begrensninger: Fordeler inkluderer bredde, effektivitet og evnen til å se mønstre på tvers av studier. Begrensninger omfatter risiko for feilaktig eller foreldet tolkning, bias i kildene og at kompleksiteten i primærdata kan forenkles i sekundærpresentasjonen. Kvaliteten av sekundærkunnskap avhenger av kildevalidering og kritisk vurdering.

Vurdering: God sekundærkunnskap bygger på klare søkestrategier, systematisk kildeoversikt og åpenhet om hvilke studier som inkluderes. Vurdering av studienes kvalitet og oppdateringsfrekvens er viktige kvalitetsindikatorer.