Samfunnskontrakten

Samfunnskontrakten er en politisk og filosofisk idé som beskriver hvordan mennesker i et fellesskap danner en stat og aksepterer visse innskrenkninger av frihet i bytte mot beskyttelse av liv, frihet og eiendom. Kontrakten anses som grunnlaget for statlig autoritet og legitimitet, og den innebærer ofte at borgerne gir samtykke til lydighet og skatte- eller pliktoppfyllelse i bytte mot felles goder og rettssikkerhet.

Historisk har tre sentrale tenkere formet diskursen. Thomas Hobbes hevdet i Leviathan at uten en overordnet makthaver ville livet være «ensomt, fattig, stygt og kort»; for å unnslippe denne tilstanden inngår individer en samfunnskontrakt som overfører makt til en suveren som kan opprettholde orden og fred. John Locke la i stedet vekt på naturrettighetene liv, frihet og eiendom, og mente myndighetenes makt stammer fra samtykke og er begrenset av rettigheter som ikke må krenkes; borgerne har rett til å protestere eller opprøre hvis myndighetene svikter. Jean-Jacques Rousseau fremmet den generelle viljen, der suvereniteten ligger hos folket og lovene skal reflektere fellesskapets interesser heller enn individuelle eller særinteresser.

I moderne politisk teori står samfunnskontrakten sentralt i liberale og republikanske tradisjoner og ligger til grunn for konstitusjonelle stater, rettsstat og borgerrettigheter. Begrepet har også møtt kritikk for å idealisere frivillig avtale, og for å overse historiske maktforhold, kolonialisme og strukturell ulikhet. Det brukes ofte i diskusjoner om legitimiteten til statlig myndighet, plikter som skatt og militærtjeneste, og borgernes ansvar i samfunnslivet.