Reseptorinteraksjoner

Reseptorinteraksjoner er prosesser der reseptorer i en celle ikke virker isolert, men påvirker hverandre og utfall av signalering. Slike interaksjoner kan forekomme gjennom fysiske sammensetninger av reseptorer eller gjennom kryss-talk mellom ulike signalveier.

To hovedtyper eksisterer: (1) fysiske interaksjoner der reseptorer danner komplekser, ofte heterodimere, og dermed endrer ligandbinding, aktivering og videre intracellulære kaskader; (2) funksjonell kryss-talk der signaler fra ett reseptorsystem modulerer et annet uten direkte fysisk kontakt.

Heterodimerisering innebærer at to forskjellige reseptorer danner en dimer som kan endre affinitet, spesifisitet og respons på agonister eller antagonister, samt påvirke reseptorens internalisering og resirkulering.

Transaktivasjon og kryss-talk mellom reseptorfamilier er også vanlig. For eksempel kan signalering via GPCR-er påvirke reseptortyrosinkinases kaskader og lede til aktivering av vekstfaktorsignalering uten direkte liganbinding til RTK.

Allosteriske modulatorer og bias er viktige trekk ved reseptorinteraksjoner. Små molekyler eller proteiner som binder til en reseptor kan endre dens respons, og ligander kan favorisere én signalvei framfor en annen (biased signaling).

Betydning og anvendelse: reseptorinteraksjoner former fysiologiske prosesser, sykdomsutvikling og legemiddeleffektivitet. De kan bidra til toleranse og bivirkninger ved behandling og er derfor sentrale i utvikling av nye legemidler som målretter flere reseptorkryss eller spesifikke signalveier.

Forskning på reseptorinteraksjoner benytter teknikker som co-immunopresipitering, FRET/BRET, proximalt ligering og gen-/RNA-manipulasjon for å kartlegge fysiske kontaktpunkter og funksjonell kryss-talk.