Propriosepsjon

Propriosepsjon er evnen til å oppfatte kroppens stilling, bevegelse og retning i rommet, ofte uten synssans. Den inkluderer stillingssans (posisjon) og kinestesi (bevegelsessans) og er avgjørende for målrettede bevegelser, balanse og motorisk læring.

Receptorer som bidrar til propriosepsjon inkluderer muskelspindler, som registrerer lengde og hastighet på endringer i muskellengde; Golgi-senneorganer, som måler muskelspenning; og leddreseptorer i kapsler og ligamenter som gir informasjon om leddets posisjon og retning. Hudreseptorer kan også bidra til integrering av stillingsinformasjon i visse situasjoner.

Informasjonen überføres først via afferente fibre av type A-alfa til ryggmargen og føres derfra til hjernen gjennom flere baner. Bevisst propriosepsjon følger primært bakstrengene (dorsal columns) og thalamus før sensorisk cortex bearbeider posisjonsinformasjonen. Ubevisst/propriosepsjonens koordinering blir i stor grad formidlet til cerebellum via spinocerebellare baner (posterior og anterior), som spiller en nøkkelrolle i koordinasjon og presis motorikk.

Funksjon og klinikk: Propriosepsjon er sentral for balanse, koordinasjon, motorisk kontroll og postural stabilitet. Skader eller sykdom i perifere nerver, ryggmarg eller cerebellum kan redusere eller miste proprioseptiv funksjon, noe som fører til dårlig stillingsorientering og bevegelseskoordinasjon. Kliniske tester inkluderer vurdering av stillingssans og kinestesi, samt Romberg-testen.

Relevans for rehabilitering: trening som fokuserer på sensorisk-motor integrasjon og balanse kan forbedre proprioseptiv kontroll etter skade eller sykdom.