Praksisnormene

Praksisnormene er normer som styrer hvordan man i praksis utfører aktiviteter innenfor et felt eller en faglig fellesskap. De beskriver hva som anses som riktig eller akseptabel måte å gjennomføre gjerninger, prosedyrer og interaksjoner på i hverdagen.

Disse normene kan være eksplisitte, nedfelt i prosedyrer, manualer, etiske retningslinjer og standarder, eller indirekte, uttrykt gjennom tradisjon, opplæring og kollektiv praksis (tacit knowledge).

Praksisnormene er viktige for å koordinere handlinger, sikre kvalitet, og gjøre forventninger klare slik at medlemmer kan handle konsistent og ansvarsfullt. De fungerer som referanser ved evaluering av arbeid, og de kan danne grunnlag for sanksjoner dersom noen avviker fra dem.

Hvordan praksisnormene utformes og endres varierer mellom fagfelt og organisasjoner, og de kan samtidig være utfordret av ny teknologi, regimeendringer, forskning eller kulturelle endringer. Eksempler inkluderer sterile prosedyrer i helsevesenet, metoder for undervisning i skolen, eller sikkerhetsrutiner i bygg- og anleggsbransjen.

Studier av praksisnormer er vanlig innen sosiologi, organisasjons- og profesjonsetikk, ofte i skjæringsfeltene mellom praksisteori og profesjonsstudier. De bidrar til forståelse av hvordan kompetanse utvikles, hvordan profesjoner opprettholder legitimitet, og hvordan kvalitetsstyring implementeres i praksis.

Som begrep brukes praksisnormene ofte i motsetning til mer generelle normer eller regler ved å fokusere på konkrete, håndgripelige måter å gjøre ting på i daglig arbeid.