Plantesorter

Plantesorter er plantevarianter som er utvalgt og avlet fram for å ha spesifikke og vedvarende egenskaper. En sort kan være en kultivar innenfor en art, og navnet brukes i landbruk, hagebruk og skogbruk for å identifisere en bestemt variant. Slike sorter opprettholdes vanligvis gjennom vegetativ forplantning (som stiklinger eller kloner) eller gjennom avlsprogrammer som sikrer at trekkene forblir identiske fra generasjon til generasjon.

Når en plantevariant får status som sort, er den forventet å oppfylle DUS-kriteriene: tydelighet (distinctness), enhetlighet (uniformity) og stabilitet (stability). Den må dessuten være distinkt fra eksisterende sorter, slik at forskjellene er tydelige for produsenter og markedsaktører. Dette gjør det mulig å dokumentere og skille sorten i markeder og landbruks- eller hagebrukskontekster.

Navngivning og rettigheter: Nye sorter registreres ofte i nasjonale eller internasjonale registre og kan være underlagt beskyttelse gjennom plantvarianter eller andre former for immateriell rettighet. Samarbeid mellom forskere, industrien og myndigheter er vanlig for å sikre kvalitet, identitet og spredning av sortene. Internasjonale rammer som UPOV-standarder brukes i mange land for å beskytte opphavsrett og forenkle handel med plantevarianter.

Bruksområder og betydning: Plantesorter gjør det mulig å velge varianter med ønsket avkastning, sykdomsresistens, smak eller estetikk, tilpasset lokale forhold og klimautfordringer. Utvikling av nye sorter bidrar til økt produksjon, bærekraft og mangfold i jordbruk og hagebruk. Bevaring av genetisk mangfold og behovet for tilgang til klare frømaterialer er viktige temaer i bevaringsarbeid og landbrukspolitikk.