Ossifikasjonssentra

Ossifikasjonssentra er anatomiske områder i det utviklende skjelettet hvor benvev først dannes og modnes. Gjennom disse sentrene initieres mineralisering og ny benvev oppbygges. De fungerer som knutepunkter for benvekst og gir skjelettet sin struktur og styrke.

Det finnes to hovedtyper av ossifikasjon: intramembranøs og endokondral ossifikasjon. Intramembranøs ossifikasjon skjer direkte i mesenkymvev, der osteoblaster differensierer og danner kompakt og spongiøs benvev uten en mellomstasjon av brusk. Denne mekanismen bygger flate knokler som skallen, deler av mandibelen og claviculaens midtdeler. Endokondral ossifikasjon foregår via en bruskmodell som erstattes av ben. Hyalin brusk danner en modell av lange knokler som armer seg av blodtilførsel og osteoblastiske celler som omdanner brusk til ben, noe som er vanlig for lange knokler som humerus, femur og tibia.

I lange knokler utvikler de fleste sekundære ossifikasjonssentre seg i epifysene etter fødselen, mens en primær ossifikasjonssenter vanligvis opptrer i diaphysen før fødsel. Etter hvert vokser disse sentrene og fusjonerer med diaphyseal senteret, og vekst i lengde skjer i epifysialplate (vekstplate). Når veksten avsluttes i puberteten, lukker epifysialplatene og danner epifysealt linje.

Betydning: Forsinket eller for tidlig ossifikasjon kan påvirke skjelettutvikling og vekst. Unormaler i ossifikasjon er relevante i vurdering av skelettdysplasier, craniosynostose og andre kongenitte eller utviklingsmessige tilstander.