Ossifikasjon

Ossifikasjon er den biologiske prosessen der benvev dannes. Den foregår både i fosterutviklingen og i vekst og remodellering av skjelettet hos mennesker. Det finnes to hovedveier: intramembranøs ossifikasjon og endokondral ossifikasjon. Intramembranøs ossifikasjon skjer direkte i bindvev, mens endokondral ossifikasjon bygger på en kartilaginøs modell som senere ossifiseres til ben.

Intramembranøs ossifikasjon: Mesenkymceller differensierer til osteoblaster, som produserer benvev og danner spongiøst og deretter lamellært ben. Denne veien danner blant annet flate skjelettben som kraniebenet og kragebenet.

Endokondral ossifikasjon: En hyalin kartilaginøs modell erstattes av benvev. Chondrocytene hypertroferer og calcifiserer, periosteal bud trenger inn, og osteoprogenitorceller former det ossifikasjonssystemet. Primære ossifikasjonssentre oppstår i diafysen og sekundære i epifysene. Vekst i lengde skjer via epifyseplaten (vekstskiven) inntil epifyseforeningen lukkes ved slutten av puberteten.

Remodellering og vekst: Etter fødsel fortsetter benvevet å remodeleres gjennom aktivitet av osteoblaster og osteoklaster, slik at form og styrke tilpasses mekanisk last. Haversianske systemer opprettholder strukturell integritet i kompakt ben.

Regulering: Ossifikasjon påvirkes av hormoner som veksthormon, thyroideahormon, PTH og vitamin D, samt av kjønnshormoner. Vekstfaktorer og signalveier som BMP, Wnt og Indian hedgehog (IHH) deltar også. Mekanisk belastning kan videre påvirke hastighet og mønster for ossifikasjon.

Klinsik relevans: Forstyrrelser i ossifikasjonen kan gi skelettdysplasier og unormal benbinding, mens normal ossifikasjon er avgjørende for frakturheilning, vekst og remodellering av skjelettet.