Nærfeltskommunikasjon

Nærfeltskommunikasjon (NFC) er en kortrekke trådløs kommunikasjonsstandard som muliggjør datautveksling mellom to enheter når de holdes svært tett sammen, vanligvis innen få centimeter. Den opererer ved frekvensen 13,56 MHz og bruker elektromagnetisk induksjon mellom to antenner for å etablere kommunikasjon.

NFC kan implementeres i flere moduser. Lesing/skriving (read/write) brukes typisk med tagger og kort, mens kortemulering gjør enheten til et virtuelt betalingskort eller adgangskort. En tredje modus, peer-to-peer, gjør at to NFC-enheter kan utveksle data og etablere en annen trådløs forbindelse etter behov. NFC-enheter kan være passive (uten eget strømforbruk, drevet av leserens felt) eller aktive (med egen strømforsyning).

Standarder og rammeverk inkluderer NFC Forum sin spesifikasjon samt ISO/IEC 14443 og ISO/IEC 18092. Datahastighetene er vanligvis 106, 212 eller 424 kbit/s. NFC benytter ofte NDEF (NFC Data Exchange Format) for strukturert datastrøm, og DEP (Data Exchange Protocol) i enkelte lag. Brukkasjonskontekten er bred, fra betaling og billettsystemer til tilgangskontroll, smart plakater og enkel datautveksling mellom enheter.

Sikkerhet og personvern bygger på den svært korte rekkevidden, som reduserer risikoen for avlytting. Likevel kan reléangrep og ondsinnet programvare utgjøre risiko, derfor brukes kryptering, tokenisering og brukerbekreftelse i sensitive applikasjoner som betaling og identitet.

Fordeler inkluderer lavt energiforbruk og enkel aktivering ved tapping, mens begrensningene omfatter lav datahastighet og svært kort rekkevidde. NFC er utbredt i moderne smarttelefoner og betalingsløsninger, og fungerer ofte som et enkelt grensesnitt for å etablere andre trådløse forbindelser eller få tilgang til informasjon raskt.