Nyrerereabsorpsjon

Nyrerereabsorpsjon er prosessen der substanser som filtreres i glomerulus flyttes tilbake fra tubuluslumenen til blodet. Formålet er å opprettholde væske- og elektrolyttbalanse samt syre-base-status i kroppen.

Reabsorpsjonen skjer primært i proximal tubulus, der om lag 65–70 prosent av filtratet reabsorberes, og i mindre grad i Henles sløyfe, distale tubulus og samlerør. De peritubulære kapillærene og vasa recta tar opp stoffene tilbake til sirkulasjonen. Proximal tubulus har mesteparten av den grunnleggende reabsorpsjonen, mens samlerørene gir finjustering av urinvolum og konsentrasjon under hormonell kontroll.

Substanser som reabsorberes inkluderer vann, natrium, klorid, bicarbonat og urea, samt glukose og aminosyrer i variable mengder. Vann følger osmotisk gradienter og elektrolytter; glukose og aminosyrer reabsorberes i hovedsak via transporter i proximalt tubulus. Mekanismene er transcellulære og paracellulære, drevet av Na+/K+-ATPase på basolateral membran og ulike transportere på apikalmembranen, som SGLT for glukose og NHE3 for natriumutveksling. Aquaporiner (for eksempel AQP1 i proximale tubulus og AQP2 i samlerør) regulerer vannpermeabilitet, spesielt under kontroll av hormonell signalering.

Regulering skjer hovedsakelig via hormoner. ADH øker vannreabsorpsjonen i samlerørene ved å opp- regulere AQP2-kanaler. Aldosteron øker natriumreabsorpsjon i distale tubulus og samlerør, mens paratyroidehormon påvirker kalsiumreabsorpsjon i distal tubulus. Samtidig bidrar reabsorpsjonen av bicarbonat og utskillelse av hydrogenioner til å opprettholde kroppens acid-base-balanse.

Kliniske aspekter inkluderer diabetes mellitus, der glukosuri oppstår når SGLT-transportører mettes, og tilstander som Fanconi-syndrom, som nedsatt proximal tubulus-reabsorpsjon gir omfattende elektrolytt- og næringslekkasje.