Nukleærkraft

Nukleærkraft er energi som frigjøres i kjernereaksjoner. Den vanligste formen er kjernefisjon, der tunge kjerner spaltes og frigjør varme. Denne varmen omdannes i kjernekraftverk til elektrisitet, og i noen tilfeller benyttes den direkte som varme i industrielle prosesser. Fusjon, prosessen som skjer i solen, er fortsatt under utvikling og ikke kommersielt utnyttet i dag.

I et kjernekraftverk utnyttes varmen fra fisjon til å koke vann til damp som driver en turbin og produserer elektrisitet. Brenslet består vanligvis av uran-235 eller plutonium-239, og kjernereaksjonene kontrolleres av kontrollstaver og andre sikkerhetssystemer.

Kjernespaltning ble oppdaget i første halvdel av 1900-tallet. Fra midten av 1950-årene ble kommersiell kjernekraft etablert i flere land, og teknologien har siden utviklet seg til ulike reaktordesigner og drivstoffsystemer.

Norge har ingen kommersielle kjernekraftverk og er i stor grad avhengig av vannkraft. Norge har imidlertid forskningsreaktorer, blant annet Haldenreaktoren ved Institutt for energiteknikk (IFE), som brukes til vitenskapelige studier og teknisk utvikling.

Sikkerhet og regulering er streng og følger nasjonale regler og internasjonale standarder. Organisasjoner som IAEA og nasjonale myndigheter fører tilsyn, risikovurderinger og beredskap for ulykker og avfall.

Radioaktivt avfall fra brensel krever langvarig lagring og streng håndtering. Mange land bruker midlertidige lagre mens permanente dype geologiske deponier utredes eller bygges. Forskning pågår også for forbedret avfallshåndtering og sikkerhet, samt utvikling av små modulære reaktorer og neste generasjons reaktorer. Fusjon forblir et langsiktig mål for lavutslippsenergi.