Normalvitenskap

Normalvitenskap er et begrep innen vitenskapsfilosofi som beskriver den fasen av vitenskapelig aktivitet som foregår innenfor et dominerende paradigme. Under normalvitenskap gjennomfører forskere systematiske studier, løser puslespill og utvider og presiserer et eksisterende rammeverk fremfor å utfordre det grunnleggende.

Opprinnelse og definisjon: Begrepet ble introdusert av Thomas S. Kuhn i The Structure of Scientific Revolutions (1962). Ifølge Kuhn kjennetegnes normalvitenskap av aksept av et felles sett av teorier, metoder og standarder, og av en felles forpliktelse til å anvende disse for å løse kjente problemer.

Egenskaper: Forskningen er defensiv og kumulativ, fokusert på å forklare naturfenomener innenfor paradigmets grenser. Det arbeides med eksperimentelle teknikker, målemetoder og teoretiske detaljer som bygger videre på de etablerte antakelsene. Endringer i paradigmet blir normalt begrenset, og avvik behandles som forskningsforbedringer snarere enn som fundamentale revideringer.

Overgang til krise og revolusjon: Når anomalier og uventede resultater hoper seg opp og paradigmets forklaringskraft svekkes, kan normalvitenskap komme i krise. Dette kan lede til en vitenskapelig revolusjon og et skifte til et nytt paradigme, som gir en ny måte å formulere spørsmål og metoder på.

Kritikk og videre utvikling: Kuhns skille mellom normalvitenskap og revolusjon har blitt utfordret av filosofer som Popper, Lakatos og Feyerabend. Moderne emner inkluderer utviklingen av forskningsprogrammer og vitenskapelig utvikling som ikke nødvendigvis følger en enkel syklus fra normal til revolusjon.

Referanse: Thomas S. Kuhn, The Structure of Scientific Revolutions, 1962.