Modelleringstalen

Modelleringstalen betegner den rekken av samtale- og dokumentasjonsprinsipper som brukes når man beskriver, vurderer og presenterer modeller i fagfelt som vitenskap, ingeniørfag og dataanalyse. Den fokuserer på hvordan modeller bygges, hvilke antagelser som ligger til grunn, hvilke data som brukes, og hvordan modellens ytelse og usikkerhet vurderes.

Bruksområde: I forskningsmiljøer brukes modelleringstalen for å sikre åpenhet og gjennomsiktighet i modellutviklingen, i undervisning for å lære metodikk, og i industri- og beslutningsprosesser for å kommunisere mellom eksperter og beslutningstakere.

Typisk innhold og struktur inkluderer problemformulering, modellvalg, antagelser, datagrunnlag, parameterisering, validerings- og teststrategier, resultater, usikkerhet og sensitivitet, begrensninger og forslag til videre arbeid. Visuelle hjelpemidler som blokkdiagrammer, årsak-virkning-skjemaer og flytdiagrammer er vanlige.

Praktiske kjennetegn: Modelleringstalen er ofte iterativ og tverrfaglig; den vektlegger sporbarhet og dokumentasjon, og bruker klare definisjoner av input og output samt vurderingskriterier. Språklig kjennetegn inkluderer presise, entydige påstander og bruk av faglige termer.

Relasjon til andre områder og kritikk: Den står i forhold til modellbasert tenkning, vitenskapelig kommunikasjon og dataanalyse. Utfordringer inkluderer risiko for overtilpasning, feiltolkning av resultater og utilstrekkelig dokumentasjon.