Læringsparadigmer

Læringsparadigmer refererer til ulike teoretiske rammeverk som beskriver hvordan læring skjer, hva som anses som kunnskap, og hvordan undervisning og evaluering bør tilrettelegges. De fungerer som grunnlag for forskning, praksis og policy, og påvirker hvilke metoder som foretrekkes i undervisning og hvordan elevers utvikling vurderes.

Behaviorisme er et av de tidlige paradigmer innen læring. Læring ses som en endring i atferd som følge av stimuli og forsterkning. Undervisning fokuserer på repeterbare øvelser, tydelige responser og positiv eller negativ forsterkning for å forme ønsket atferd.

Kognitivisme legger vekt på mentale prosesser som oppmerksomhet, hukommelse, bearbeiding og problemløsning. Læring anses som bygging og reorganisering av mentale skjemaer eller kognitiv struktur. Undervisning understreker systematisk presentasjon av informasjon, bruk av metakognitive strategier og støtte til kunnskapsorganisering.

Konstruktivisme hevder at kunnskap ikke bare overføres, men konstrueres av den enkelte gjennom aktiv utforskning, erfaring og refleksjon. Læringen skjer i interaksjon med situasjoner og med forutgående kunnskap, ofte gjennom problemløsende aktiviteter og meningsskapende dialog.

Sosial konstruktivisme og situert læring fremhever at læring er iboende sosial og kontekstuell. Kunnskap utvikles i samarbeid, dialog og deltakelse i autentiske praksiser. Veiledning, scaffolding og zonen for nærmeste utvikling er sentrale begreper.

Humanistiske tilnærminger fokuserer på hele mennesket, motivasjon og personlig vekst. Læring ses som individuell selvrealisering, selvbestemmelse og meningsfulle opplevelser, ofte i en støttende og tilretteleggende undervisningsrelasjon.

Nettverks- og digitalt basert læring, ofte omtalt som connectivism, vektlegger læring som navigering og deltakelse i nettverk av kunnskap og praksis. Kompetanse utvikles gjennom å knytte ressurser, evaluere kilder og kontinuerlig oppdatere egen forståelse i en digital kontekst.