Lysbildesprojeksjon

Lysbildesprojeksjon er en teknikk der bilder lagret på lysbilder projiceres på en skjerm ved hjelp av en optisk projeksjon og en lyskilde. Lysbildene er transparenter, ofte i 35 mm eller mindre format, og består av fotografisk film eller plast som blir opplyst og dermed synliggjort gjennom et objektiv. En lysbildesprojektor holder lysbildet i riktig posisjon og fokuserer bildet slik at det blir stort og tydelig på lerretet eller veggen.

Teknologi og komponenter består av en lyskilde, ofte halogen eller xenon i eldre enheter, samt et system av kondensor eller speil som retter lyset gjennom lysbildet. Lyset passerer gjennom lysbildet og passerer deretter gjennom en projeksjonslinse som forstørrer bildet. Justering for fokus, plassering av lysbildet i holderen og riktig avstand til lerretet er sentrale elementer for å oppnå skarpt bilde.

Historisk sett oppstod lysbildesprojeksjon i kjølvannet av magiske lanterner på 1800- tallet, med utvikling av ferdige lysbilder og kommersielle prosjektorer tidlig på 1900-tallet. Den ble brukt i undervisning, forelesninger og presentasjoner, og var vanlig fram til midten av århundret da overhead- og senere digitale projektorer fikk fotfeste. Lysbildesprojeksjon ble gradvis erstattet av dataverktøy og virtuell visning, men har fortsatt betydning i arkiv, kunst og spesialforestillinger.

I dag brukes lysbildesprojeksjon i begrenset omfang, ofte som del av historiske framstillinger, kolleksjoner og museale presentasjoner. Den gir en konkret visningsopplevelse og kan være del av konservatoriske praksiser ved opplastning og visning av fysiske lysbilder.