Lutealfaseinsuffisiens

Lutealfaseinsuffisiens, ofte omtalt som luteal phase deficiency, er en påstand om utilstrekkelig progesteronproduksjon i lutealfasen etter eggløsning, eller utilstrekkelig endometrial modning som kan hindre implantasjon eller opprettholdelse av graviditet. Begrepet er omdiskutert, og det finnes ikke en enhetlig definisjon eller diagnostisk standard.

Mekanisme og årsaker: Etter eggløsning frigjøres progesteron fra corpus luteum og gjør endometriet klart for et mulig embryo. Dersom lutealfasen er kort (luteolad varighet lav) eller progesteronnivået er lavt, kan endometriet ikke få tilstrekkelig sekresjon og blodtilførsel. Dette kan bidra til infertilitet eller repetert graviditetstap. Årsaker kan være hypofunksjon i corpus luteum, tidlig luteolyse eller andre hormonelle ubalanser. I dagligtale benyttes begrepet primært i forbindelse med infertilitet, ofte i sammenheng med assistert befruktning.

Diagnostikk: Lutealfasesvikt anerkjennes ikke enkelt av en enkelt test. Diagnosen stilles ofte ved ufruktbarhet eller repetert abort, kombinert med lav eller kort lutealfase i symptomene. Midtlutein progesteron måling (omtrent syv dager etter forventet eggløsning) brukes for å vurdere progesteronnivå, men et normalt nivå utelukker ikke nødvendigvis tilstanden. Endometrial biopsi for histologisk dating har blitt brukt tidligere, men har lav nåværende diagnostisk verdi i mange klinikker.

Behandling: Lutealstøtte med progesteron i lutealfasen er vanlig i fertilitetsbehandlinger og kan gis vaginalt, oralt eller som injeksjon. Målet er å opprettholde endometriet i perioden rundt forventet implantasjon og tidlig graviditet. Behandlingen tilpasses individuelt og avhenger av om man prøver å bli gravid naturlig eller i ART-sykluser.

Prognose: For naturlig unnfangelse varierer utfallet; i ART-sykluser kan lutealstøtte forbedre implantasjon og redusere spontanabort, men suksess avhenger av flere faktorer, inkludert embryo-kvalitet og generell hormonell balanse.