Kultivasjonsteori

Kultivasjonsteori er et medieteoretisk rammeverk utviklet av George Gerbner og kolleger på 1960- og 1970-tallet for å forklare hvordan langvarig eksponering for fjernsyn former seernes oppfatning av den sosiale virkeligheten. Ifølge teorien bygger oppfatningen om samfunnets voldsnivå, kriminalitet og risiko på bilder og scenarier som stadig presenteres i TV, noe som kan føre til at tunge seere opplever verden som farligere og mer truende enn den faktisk er. Denne effekten blir ofte referert til som «mean world syndrome».

Teorien bygger på Cultural Indicators-prosjektet, som systematisk undersøkte langsiktig eksponering for TV og forskjeller mellom tunge og lette seere.

Viktige konsepter er mainstreaming, som antyder at tunge seere fra ulike bakgrunner utvikler lignende oppfatninger om virkeligheten; resonance, der personens egne erfaringer forsterker mediebudskapet; og kultivasjonsdifferensial, forskjellen i oppfatninger mellom tunge og lette seere. Teorien bruker kultivasjonsanalyse som metode og har særlig fokus på langtidseffekter av TV-innhold.

Kritikk har rettet seg mot at effektene ofte er små og vanskelige å etablere årsak-virkning, at resultatene ikke alltid generaliseres til andre medier eller kulturer, og mot metodiske begrensninger. I den digitale tidsalderen har forskere forsøkt å utvide teorien til streaming, sosiale medier og algoritmstyrt innhold, med varierende funn. Til tross for kritikk har kultivasjonsteori hatt betydelig innflytelse på studier av medieeffekter og publikums oppfatning av samfunnssikkerhet og vold.