Konstruksjonstypene

Konstruksjonstypene refererer til mønstre for hvordan ord og fraser kombineres i setninger og uttrykker meningsinnhold. Innenfor konstruksjonsteorien, ofte omtalt som konstruksjonsteori eller construction grammar, anses hver konstruksjon som et form- og betydningspar som språket bruker i praksis, og ordforrådets syntaktiske kunnskap består av et inventar av slike konstruksjoner. Konstruksjonstyper beskriver ofte valens (hvem som gjør hva mot hvem), setningsfunksjon og hvordan ulike modaliteter og tidsaspekter uttrykkes.

Vanlige konstruksjonstyper i norsk inkluderer intransitive konstruksjoner som «Vinden blåser» og «Hun ler», der handlingen ikke har direkte objekt; transitive konstruksjoner som «Hun leser en bok» der handlingen retter seg mot et direkte objekt; samt ditransitive konstruksjoner som «Hun ga ham en bok» der verbet tar både indirekte og direkte objekt. Passive konstruksjoner som «Boken ble lest av henne» flytter fokuset mot handlingen eller objektet. Infinitivkonstruksjoner som «Jeg liker å lese» bruker en infinitiv som ledd i en større uttrykk. Underordnede konstruksjoner som «Jeg vet at han kommer» og relative konstruksjoner som «Boken som jeg leser» kobler en hovedsetning til en underordnet eller relaterte del. I tillegg finnes preposisjonskonstruksjoner som krever spesifikke preposisjoner, for eksempel «tenke på» eller «se etter».

Konstruksjonstypene gir et rammeverk for syntaktisk analyse og språkundervisning, og varierer i bruk og betydning mellom språk og dialekter.