Kommunikasjonsstøy

Kommunikasjonsstøy, eller støy i kommunikasjonskanaler, er uønsket energi eller interferens som legger seg til et overført signal og dermed forringer informasjonsnøyaktigheten. Støy er en iboende del av alle praktiske kommunikasjonslinjer og begrenser ytelsen i mottak og overføring.

Kilder og typer støy kan deles inn i flere kategorier. Den mest fundamentale er termisk støy som oppstår i motstander og ledere på grunn av varme. Videre kommer shot noise (skuddstøy) som følger strøm og partikkelbevegelser, samt 1/f-støy (flicker-støy) og quantiseringstøy som oppstår i analog-til-digital konvertering. Impulsstøy består av korte, kraftige utbrudd. I tillegg kan ekstern interferens og elektromagnetisk støy (EMI) komme fra andre kilder i omgivelsene, og i radiokommunikasjon og fiberoptikk kan også optisk støy og spektral støy spille en rolle.

Måling og effekt: Støyens størrelse beskrives ofte ved signal-til-støy-forholdet (SNR). Økt støy reduserer datarate og pålitelighet i en kommunikasjonskanal, og teoretisk bestemmes maksimal overføringskapasitet av Shannon-teorien, som tar støyen i betraktning.

Reduksjon og håndtering: Støy kontrolleres gjennom systemdesign, valg av komponenter med lav støynivå, riktig skjerming og jordforbindelse, og grundig strømforsyning. I digital kommunikasjon brukes feilkorrigering (ECC), equalization og ulike kodingsteknikker, samt metoder som spreadspectrum og frekvenshopping for å motvirke interferens og støy.

Betydning: Støy påvirker rekkevidde, pålitelighet og hastighet i radiokommunikasjon, fiber og trådløse nettverk, og er derfor et sentralt fokus i kommunikasjonsforskning og -teknikk.