Kildebegrensning

Kildebegrensning, eller begrensning av kilder, er praksis der valget av kilder begrenses eller avgrenses av praktiske, juridiske eller organisatoriske hensyn. Formålet er ofte å bedre kvaliteten, relevansen eller gjennomførbarheten til et arbeid, samtidig som man respekterer lisens- og tilgangsforhold, kostnader eller menneskelige ressurser.

Kildebegrensning gjelder i flere kontekster. Innen forskning og rapportering kan det innebære at man bare inkluderer peer-reviewed artikler, offisielle rapporter eller kilder skrevet på et bestemt språk eller i en bestemt tidsperiode. Innen informasjonsbehandling og kunstig intelligens kan det innebære å begrense treningsdata eller søk til et definert sett av domener eller disainede arkiver for å sikre konsistens, lisensiering eller datavernhensyn.

Fordeler ved kildebegrensning inkluderer bedre kontroll over kvalitet og pålitelighet, redusert bias gjennom tydelig kildeutvalg, enklere etterprøving og mulighet for raskere og rimeligere prosesser. Ulemper kan være understimulering av mangfold, risiko for skjev representasjon av perspektiver og begrenset dekning av emnet, noe som kan redusere generaliserbarhet og troverdighet hvis begrunnelsene ikke er godt dokumentert.

Gode praksiser inkluderer å gjøre kildeutvalget eksplisitt, beskrive valgte kriterier og begrunnelser, bruke en bredde av kilder innenfor de valgte rammene, og alltid om mulig åpne for revurdering når nye eller bedre kilder blir tilgjengelige. Kildebegrensning bør dokumenteres slik at andre kan vurdere dekningen og potensielle skjevheter.