Kielenfilosofia

Kielenfilosofi, eller språkfilosofi, er en gren av filosofi som undersøker språkets natur, forholdet mellom språk, tanke og virkelighet, og spørsmål om hvordan mening oppstår i ytringer. Den undersøker hva ord refererer til, hva betydning er, og hvordan kontekst og bruk påvirker vår forståelse av språk.

Historisk har feltet røtter i arbeidet til Frege, som skilte mellom mening (sense) og referanse (reference), og som la grunnlaget for moderne analytisk semantikk. Russell og Wittgenstein bidro til spørsmål om språkets grenser og hvordan mening oppstår gjennom bruk av ord i språkspill. I annen halvdel av 1900-tallet ble Austin og Searle sentrale i studiet av talehandlinger, mens Kripke, Putnam og Davidson bidro til debatter om referanse, sannhet og rammeverk for semantikk.

Viktige temaer inkluderer semantikk og pragmatikk, referanse og sannhetsbetingelser, deiksis og kontekst, samt illokutionære handlinger og språkets sosiale praksiser. Språket ses ofte som et verktøy for kommunikasjon og tenkning, hvor mening avhenger av bruk i konkrete situasjoner. Spørsmål om språklig relativisme og kulturelle forskjeller i språkforståelse er også sentrale.

Moderne kielenfilosofi har tette bånd til kognitiv vitenskap, lingvistikk og kunstig intelligens, og påvirker felt som natural language processing og maskinlæring. Den bidrar til forståelsen av hvordan datamaskiner kan tolke mening, og til teoretiske spørsmål om hva språkforståelse sier om menneskets sinn.