Intonasjonen

Intonasjonen er prosodien som beskriver hvordan tonehøyden i tale varierer over ord og fraser. Den tilfører betydning utover det som kommer av ordlyden og påvirker hvordan setninger tolkes. Intonasjonsmønstre gir informasjon om syntaktisk struktur, fokus, ny informasjon og holdning, og de påvirker taleflyt og tydelighet.

Intonasjonen består av tonehøyde-konturer, toneaksenter og grenseton som markerer slutten av intonasjonsfraser. Enhetene kalles ofte intonasjonsfraser (IP). Aksenter markerer fokus og betydningen av enkelte ord, mens grensetoner signaliserer om setningen er et svar, et ja/nei-spørsmål, eller overganger til neste ytring. Faste mønstre varierer mellom språk; i mange språk faller setningsslutt-tonen i påstandene, mens spørsmål kan ha stigende eller annet mønster.

Språk varierer i hvor mye intonasjon bærer lingvistisk betydning. I tonespråk kan tonehøyden være leksikal og skille ord, mens i ikke-tonale språk er intonasjon primært pragmatisk og diskursiv. Regional og sosial variasjon påvirker også bruken av intonasjon.

Forskning på intonasjon kombinerer fonetikk og fonologi, og bruker annoteringssystemer som ToBI (Tone and Break Indices) for å fange mønstre på tvers av språk. Studier analyserer f0-kurver, varighet og tonehøyde for å beskrive taleprosodi og dens rolle i kommunikasjon.