Interprosesskommunikasjon

Interprosesskommunikasjon (IPC) er prosessenes evne til å utveksle data og koordinere handlinger gjennom operativsystemets mekanismer, siden hver prosess har eget minneområde. IPC muliggjør både synkron og asynkron kommunikasjon og er sentralt for å bygge modulære applikasjoner og klient–tjener-arkitekturer. Prinsippene varierer mellom operativsystemer, men målet er å sikre pålitelig utveksling av informasjon mellom prosesser.

De vanligste mekanismene inkluderer rør (pipes) for direkte kommunikasjon mellom nært besluttede prosesser, og named pipes (FIFO) for kommunikasjon mellom urelaterte prosesser. Delt minne (shared memory) gir høy gjennomstrømning ved at prosesser deler et felles minneområde, men krever eksplisitt synkronisering, for eksempel med semaforer eller mutexer. Meldingskøer (message queues) gir ordnet leveranse av meldinger. Nettverksbasert IPC bruker sockets, hvor Unix-domain sockets brukes for rask lokal kommunikasjon og TCP/UDP for kommunikasjon mellom maskiner. Windows tilbyr blant annet Named Pipes, mailslots og minne-mapped files for deling av data, sammen med forskjellige synkroniseringsobjekter.

Når data utveksles, må data ofte serialiseres og konverteres mellom ulike formater. Forskjeller som endianness og plattform kan påvirke kompatibilitet. Valg av synkronisering, blokkering og feilhåndtering påvirker pålitelighet og kompleksitet, og IPC må planlegges for å unngå døde låser og ressurslekkasjer. Sikkerhet, tilgangskontroll og riktig håndtering av feil er viktige vurderinger.

Vanlige bruksområder inkluderer klient–tjener-kommunikasjon og koordinering mellom prosesser på samme maskin, modulære applikasjoner og plugins, bakgrunnsprosesser (daemoner) samt mikrotjenestearkitekturer der flere prosesser samarbeider via felles protokoller eller dataformater.