Interglacialcyklusser

Interglacialcyklusser er varmeperioder som opptrer som deler av jordens glacial–interglacial sykluser i kvartærtiden. I slike sykluser veksler lange perioder med kjølige forhold og utbredte istopper (glacialer) med kortere varmeperioder hvor isdekke trekker seg tilbake, havnivået stiger og globale temperaturer øker. Interglacialene er ofte kortere og mindre omfattende enn de kuldeperiodene som gidder lenge, og de følger etter hverandre i flere hundre tusen år.

De viktigste drivkreftene bak interglacialcyklusser er astronomiske variasjoner i jordens bane og orientering mot solen, kjent som Milankovitch-cykler. Variasjonene i eksentrisitet, helning og forutsetning påvirker hvor mye solstråling ulike regioner mottar og dermed klimaet. I tillegg spiller interne klimasystemtilbakemeldinger en stor rolle: endringer i havets og isutbredelsens albedo forsterker oppvarmingen, og utslipp eller opptak av klimagasser som CO2 og metan forsterker eller demper oppvarmingen.

Funn fra is- og havsedimenter, iskjernedata og marine proxyer viser flere betydningsfulle interglaciale perioder, som Eem- eller Riss-Würm-interglaciale for cirka 130–115 tusen år siden, og Holocen, som har vart siden ca 11 700 år. Varigheten av interglacialene varierer, ofte noen titusener av år til rundt 30 000 år, med ulik temperatur og havnivå mellom forløpene.

I vitenskapelige diskusjoner er 100 000-års syklusen sentral for kvartærtiden, men forholdet mellom orbital forcing og klimasvar er komplekst og påvirkes av flere feedbackmekanismer. Med menneskelig påvirkning blir videre utvikling av interglacialcyklusser et viktig forskningsfelt, særlig med tanke på fremtidig temperatur og havnivå.