Intercellulär

Intercellulær betyr mellom celler og brukes i biologi om forhold, prosesser og strukturer der mer enn én celle er involvert. Begrepet omfatter interaksjoner mellom celler samt utveksling av signaler og materialer på tvers av cellegrenser.

Intercellulær kommunikasjon beskriver hvordan celler kommuniserer for å koordinere funksjoner i vev og organer. Kommunikasjonen foregår gjennom autokrin signaling (der signalet påvirker samme celle som utsender), parakrin signaling (nabo celler), juxtakrin signaling (signalmolekyler som påvirker nærliggende celler via direkte kontakt) og synaptisk signaling (spesialiserte nerveforbindelser). Signalstoffer inkluderer hormoner, vekstfaktorer, nevrotransmittere og vesikkelinnhold som frigis i eksosomer. Signalene binder seg til reseptorer på målceller og utløser respons som endret genuttrykk eller metabolsk aktivitet.

Intercellulære kontakter og mellomrom inkluderer gap junctions som lar direkte cytoplasmatisk utveksling mellom tilstøtende celler via connexiner, og plasmodesmata i planteceller som fungerer tilsvarende. I mange vev opprettholdes strukturell kontakt gjennom junctions (tight junctions, adherens junctions og desmosomer) som også bidrar til kommunikasjon og barrierefunksjoner. Mellomrommet mellom cellene kalles det intercellulære rommet og inneholder ekstracellulær væske og den ekstracellulære matriks.

Betydning: Intercellulær kommunikasjon er avgjørende for utvikling, immunrespons og homeostase. Forstyrrelser i kommunikasjon eller kontakt kan være assosiert med sykdommer som hjertelederforstyrrelser, fibrose eller kreftmetastase, og understreker behovet for koordinert cellulær aktivitet i vev.