Intensitetskomponenten

Intensitetskomponenten er den delen av en flerdimensjonal beskrivelse av et lysfelt eller et signal som beskriver intensitet — det vil si mengden energi eller lysstyrke som er til stede. Denne komponenten skiller seg fra andre egenskaper som fase, retning eller polarisasjon. Hvordan intensitet uttrykkes, varierer mellom fagfelt og anvendelser.

I polarisasjonsteknologi brukes ofte Stokes-parametrene for å beskrive lyset. Her betegnes I som den totale intensiteten; de øvrige komponentene Q, U og V beskriver henholdsvis polarisasjonstilstand og grad av polarisasjon. Intensitetskomponenten I fungerer dermed som et mål på total energi innkommende i en stråle, uavhengig av polarisasjon.

I bildebehandling og fargemodeller brukes intensitetskomponenten ofte som luminans eller grå-skaleverdien. I lineær RGB konverteres ofte til en intensitetsverdi via en vekting av fargekanalene, for eksempel I ≈ 0,2126 R + 0,7152 G + 0,0722 B, slik at I reflekterer menneskelig lysfølsomhet og brukes som gråtonetransport i bilder.

I signalbehandling kan intensitet referere til den øyeblikkelige styrke, ofte beregnet som kvadratet av magnitude: P(t) = |x(t)|^2 for et komplekst eller sammensatt signal. Dette gir et mål på energiinnhold eller kraft i signalet.

Formålet med å skille ut intensitetskomponenten er å forenkle analyse, komprimering og visning ved å fokusere på hvor mye lys eller energi som er til stede, uten å nøste inn i detaljer som fase eller polarisasjon.

Se også: Stokes-parametrene, luminans, radiance, gratua.