Innflygingsmetoder

Innflygingsmetoder er standardiserte prosedyrer som brukes for å føre et fly trygt fra en høyde eller en fase av flygingen mot landingsbane. De gir en kontrollert og forutsigbar flygeprofil, og er utformet for å kunne gjennomføres under varierende vær- og siktforhold samt i trafikkerte luftrom.

De viktigste inndelingene er instrumentinnflyginger og visuelle innflyginger. Instrumentinnflyginger gir navigasjonsstøtte gjennom flyets instrumenter og krav til siktfaktorer. Innen instrumentinnflyging skilles presisjonsinnflyginger (PA), som ILS og GLS, som gir både vertikal og horisontal veiledning, og ikke-presisjonsinnflyginger (NPA) som VOR/DME, NDB og RNAV-prosedyrer uten konstant vertikal veiledning. RNAV-prosedyrer kan også tilby vertikal veiledning i LNAV/VNAV eller LPV-format, eller kun horisontal veiledning i LNAV.

En typisk innflygingsprosedyre består av initial-, mellom- og finalsegmenter, og avsluttes med landing eller en missed approach om nødvendig. For PA-prosedyrer brukes DA/DH (Decision Altitude/Height) mens for NPA ofte MDA (Minimum Descent Altitude). Stabilisert innflyging er et sentralt mål: flyet skal være i riktig hastighet, konfigurasjon og høyde ved en definert avstand fra landingspunktet.

Planlegging og gjennomføring krever ATC-clearance, riktig utstyr og minima på innflygingskartene, samt passende drivstoff og beredskapsplaner. Innflygingsmetoder utvikles og harmoniseres av ICAO og nasjonale myndigheter som EASA i Europa og FAA i USA. De presenteres i AIP og i navigasjonskort samt i operatørenes prosedyrer.