Innflygingen

Innflygingen er den avgjørende fasen av en flyvandring der et fly retter seg mot og forbereder landingen på en landingsbane. Denne fasen foregår vanligvis i området mellom en innflygings- eller kontrollsone og landingsområdet og kan gjennomføres både under instrumentforhold (IFR) og visuelle forhold (VFR). Under innflygingen koordinerer flytrafikktjenesten med piloter for å sikre sikker høyde, avstand og bane mot run way.

Det finnes ulike typer innflyginger. Instrumentinnflyginger er basert på publiserte instrumentinnflygingsprocedurer (IAP) og kan være presise eller ikke-presise. Presise innflygingsprocedurer inkluderer ILS (instrument landing system) med glidebane og lokaliseringssignaler, samt andre landingssystemer som GLS/LNav-VNAV og LPV. Ikke-presise prosedyrer bruker VOR, NDB eller LNAV-signalering, ofte i kombinasjon med RNAV/GPS for posisjonering. Visuelle innflyginger krever at flygere har tilstrekkelig sikt og kan være direkte visuelle opp mot banen, eller visuelle svinger etter en innledende instrumentfase (circling) til en annen bane.

En innflyging deles ofte inn i tre segmenter: initial (starten på innflygningen), mellom (overvåker avstanden og høyden), og endelig innflyging (rettet mot landingslinjen). Piloter følger nedstigningsprofiler, minima og beslutningshøyder som er angitt i de publiserte innflygingskartene. Minimumsverdier som MDA (Minimum Descent Altitude) eller DA (Decision Altitude) og RVR (runway visual range) bestemmer om landingen kan gjennomføres eller om en go-around er nødvendig.

Rollen til kontrolltjenesten er å gi avklaring, fotfølgning og separation for å sikre en sikker innflyging gjennom hele forløpet. Innflyginger er dermed sentralt for flysikkerheten og effektiv trafikkavvikling ved alle typer værforhold.